Dagdrømmene

Så var det det menneskelige.

Det som gjør at jeg tydeligvis stadig befinner meg i en park og det er søndag, jeg er sammen med noen jeg ikke vet hvem er, kan ikke se ansiktet ditt klart, men vi spiller i alle fall badminton, så mye kan jeg si. Vi spiller badminton og du har T-skjorte og jeg har stoffkjole fra 50-tallet.

Det er der det begynner, men det er i fortsettelsen jeg havner, selv om det er tirsdag og jeg prøver å skrive kvalifiseringsoppgave.

Kameraet

Se på fargene, sa du, og jeg vet det klinger som verdens største klisjé, men det var bare oss to, der, da. Og jeg lente meg over kameraet og så inn, så forskjellen mellom de blå og grå fargene som jeg så hver dag, men enda ikke hadde sett gjennom blikket ditt, ikke før nå.

Du føk frem og tilbake, opp trapper og inn i kroker. Det var min arbeidsplass du fotograferte, og min oppgave var å vise deg vei, men i stedet var jeg med, til stede, og du pratet mens du knipset, nikket mens du småløp.

Det er vel det eldste trikset som finnes, å be om å få ta et portrettbilde, men du var uredd, og da du spurte om jeg hadde kjæreste, tok jeg meg selv å fundere på hvorfor jeg så ofte blir sjekket opp av femtiåringer i dette landet. Jeg så inn i kameraet og lurte på om den noen gang kommer, den dagen alder ikke spiller noen rolle lenger.

O´jul

For seint

Noen ganger er det litt kjipt å tenke på at det er for seint for seint for hva spør jeg deretter meg selv hva er det egentlig det er for seint for å gå ut på byen med paraplydrinker å spasere til kaffebrennis en søndag morgen og glo på hipsterbarnevognene å lese krim bake pepperkaker dra på sykkeltur er det sånn at alle de små hverdagsglimtene de man er så flink til å vare på og sette pris på når det er dem man bygger livet sitt rundt er dømt til å forsvinne når man endrer fokus jeg kjenner én som mener at vi egentlig bare kunne satt oss ned funnet oss en øy ei sandstrand og ei god bok for selv om vi vet er det likevel for seint å snu jorda er på vei utfor stupet og vi følger med den så hvorfor ikke bare nyte den tiden vi har likevel er han en av de jeg kjenner som gjør mest for andre for jorda og nyter minst jeg skulle bare så gjerne hatt den verdensdagboka eller det oraklet som kunne fortelle meg hvor mye jeg faktisk kan gjøre og hvor mye jeg kommer til å orke for hvis jeg likevel ender på kaffebrennis vil jeg gjerne nyte tiden min der fremfor å stirre tomt ut i lufta og tenke på at jeg sitter med trynet i en latte i stedet for å redde verden. Takk.

Tihi

For tiden har jeg kollokvie med ei super jente. Og i dag satt vi nå der, rundt bordet, fordypet i retorikk-, tekst- og kommunikasjonsanalyse. Vi tok for oss et tilfeldig leserinnlegg i et Morgenblad som lå slengt på bordet. Innholdet var i grunnen litt snodig, det kritiserte Morgenbladets kunnskap om salmeboka. Greit analyseeksempel, med andre ord. Hvor seriøse vi nå enn var, kunne vi ikke annet enn humre litt av innlegget.

Men var det ikke noe kjent med navnet på forfatteren?

Et kort besøk hos Google fikk oss begge til å sperre opp øynene, etterfulgt av en aldri så liten latterkrampe. Tror du ikke vi satt der og analyserte et leserinnlegg skrevet av en medstudent, og det på samme emne?! Tihi, han skulle likt og visst at vi satt og øvde oss på å argumentere for hvorfor hans argumenter slett ikke holdt vann.

Også salmeboka, da.

Nostalgitripp

Odd Nordstoga har kommet med et nytt album og kalt det "November".

I tillegg synger han at det er "lenge sia kvelds med knekkebrød og te", og jeg husker, igjen, hvorfor Odd pleier å bevege meg. Han pleier å synge om det som har vært, om studietida, om hybler og gitarer, om håpløse forelskelser og enda mer håpløse idéer.

Også gjør han det med en sånn varme, med en distanse som fortsatt er nær, men likevel langt nok unna til at han kan betrakte og fortelle med den innsikten han viser.

Jeg blir ofte litt satt ut av at jeg er midt oppi det han synger om. Både av tanken på at jeg kanskje en gang kommer til å kunne se tilbake på det, kanskje humre, kanskje savne. Men mest av alt blir jeg satt ut av tanken på at ting tar slutt, og selv om det jo egentlig er fint, å kunne se tilbake på ting, og at det er noen som skriver sanger om det, så må det være litt trist også, å ikke være oppi, men forbi, også er det bare litt sprøtt, at Odd synger om at det er lenge sia kvelds med knekkebrød og te akkurat nå, mens jeg spiser knekkebrød og drikker te og det er kveld i Sofies gate.

Odd Nordstoga – Livet under lupa

Fruktsalat

Jeg husker den gangen du hadde laga fruktsalat.

Du var hjemme og venta, du gleda deg til å servere, kysse.

Du visste vel egentlig, men fornekta.

Jeg lurer på, hvis Mad Men hadde vært litterær kanon, da, som nå,

om jeg ville sett at det var jeg som var Don Draper.

Og på om jeg fortsatt ville spist fruktsalaten.