onsdag 3. mars 2010

Tilbake i Sofies gate

Det begynte med en reise.
Også slutta det.

Det begynte med tjue timer på nattbuss, søvn i øya og verdens tyngste koffert, på vei til et loft fullt med hjemmekjære tyskere. Det var bunnen av ei trapp, tuppen av noe gammelt, kanten av noe nytt.

Det fortsatte med alt.

sitte bak på sykkel i kort skjørt og ane fred og ingen fare, selv om syklisten kanskje egentlig trodde dere var på date
vite at det snødde der du kom fra, mens du fremdeles kunne gå i ballerinasko
høre tysk nittitallspop til morgenkaffen, siden det var det eneste de sendte på radioen
begynne å grine rett foran trynet på professoren som krevde og forventa før du rakk å snu deg rundt
høre på kineserne som snakka høyt og spanjolene som snakka fort
snuse på den ekte kulturarven for første gang
sykle hjem i morgengry etter time på time med dans og nattlige festmåltider
studere hardt
drite i å studere hardt
sitte på toget og se på alle de andre rare menneskene som også reiste med tog
være nær kjernen, selv om du ikke ante hva den var laget av
bli kjæreste med den forviste amerikaneren som stjal sykler og samla på katter,
som utfordra men som endte med å såre deg
drikke whisky og bade naken med den lettbeinte australieren som alltid lo høyest,
og som også endte med å såre deg
pugge grammatikk med iraneren
bo med usbekeren
røyke rullings med esteren
kverrulere med tyskeren
lytte
puste
absorbere

og alt det andre som kunne vært skrevet her
men som allerede er risset i et tak et annet sted
leve

Hver dag var jo bare en hverdag. De var hverdager, bare at de utspilte seg på steder du ikke hadde vært før, de var nye. Og alt det nye ble til opplevelser, som ble til tekster. Du skrev og skrev, skrev på bussen og på gata og på øvingsrommet og i parken, pennen, papiret og du, eller i natta, tankene og du, tekoppen og tastaturet.

Men kan det virkelig være sånn, at det bare er på reise du kan skrive? For du skrev om dem, hverdagene, du skildret og gjorde dem funklende og viktige. Det ble en slags underliggjøring, dette nye. Og det behøvde ikke å være det du så som var så spesielt, men øynene du så med.

Det er hverdager i Oslo også. Her er det også gatehjørner, mennesker, erfaringer. Utsikten fra vinduet i Fundstrasse, Hannover var egentlig ikke mer spennende enn den er i Sofies gate, Oslo. Men blikket har forandret seg, det har sløret seg til. Kanskje er det fordi du, hjemme, er nærmere og mer inne i selve erfaringene enn du var mens du var på reise. Det er lettere å skildre når du er på ukjent grunn, og hele tiden står utenfor og observerer samtidig som du opplever.

Alt er så nært her hjemme. Spørsmålet er om det er ikke er mulig å skrive om det nære også. Å utfordre deg selv, klarne blikket. Eller om det virkelig er sånn, at du må ut å reise for å kunne skrive igjen. Denne bloggen er et forsøk på å finne det ut.

Velkommen til Sofies gate.