Dagdrømmene

Så var det det menneskelige.

Det som gjør at jeg tydeligvis stadig befinner meg i en park og det er søndag, jeg er sammen med noen jeg ikke vet hvem er, kan ikke se ansiktet ditt klart, men vi spiller i alle fall badminton, så mye kan jeg si. Vi spiller badminton og du har T-skjorte og jeg har stoffkjole fra 50-tallet.

Det er der det begynner, men det er i fortsettelsen jeg havner, selv om det er tirsdag og jeg prøver å skrive kvalifiseringsoppgave.

Kameraet

Se på fargene, sa du, og jeg vet det klinger som verdens største klisjé, men det var bare oss to, der, da. Og jeg lente meg over kameraet og så inn, så forskjellen mellom de blå og grå fargene som jeg så hver dag, men enda ikke hadde sett gjennom blikket ditt, ikke før nå.

Du føk frem og tilbake, opp trapper og inn i kroker. Det var min arbeidsplass du fotograferte, og min oppgave var å vise deg vei, men i stedet var jeg med, til stede, og du pratet mens du knipset, nikket mens du småløp.

Det er vel det eldste trikset som finnes, å be om å få ta et portrettbilde, men du var uredd, og da du spurte om jeg hadde kjæreste, tok jeg meg selv å fundere på hvorfor jeg så ofte blir sjekket opp av femtiåringer i dette landet. Jeg så inn i kameraet og lurte på om den noen gang kommer, den dagen alder ikke spiller noen rolle lenger.

O´jul