Tihi

For tiden har jeg kollokvie med ei super jente. Og i dag satt vi nå der, rundt bordet, fordypet i retorikk-, tekst- og kommunikasjonsanalyse. Vi tok for oss et tilfeldig leserinnlegg i et Morgenblad som lå slengt på bordet. Innholdet var i grunnen litt snodig, det kritiserte Morgenbladets kunnskap om salmeboka. Greit analyseeksempel, med andre ord. Hvor seriøse vi nå enn var, kunne vi ikke annet enn humre litt av innlegget.

Men var det ikke noe kjent med navnet på forfatteren?

Et kort besøk hos Google fikk oss begge til å sperre opp øynene, etterfulgt av en aldri så liten latterkrampe. Tror du ikke vi satt der og analyserte et leserinnlegg skrevet av en medstudent, og det på samme emne?! Tihi, han skulle likt og visst at vi satt og øvde oss på å argumentere for hvorfor hans argumenter slett ikke holdt vann.

Også salmeboka, da.

Nostalgitripp

Odd Nordstoga har kommet med et nytt album og kalt det "November".

I tillegg synger han at det er "lenge sia kvelds med knekkebrød og te", og jeg husker, igjen, hvorfor Odd pleier å bevege meg. Han pleier å synge om det som har vært, om studietida, om hybler og gitarer, om håpløse forelskelser og enda mer håpløse idéer.

Også gjør han det med en sånn varme, med en distanse som fortsatt er nær, men likevel langt nok unna til at han kan betrakte og fortelle med den innsikten han viser.

Jeg blir ofte litt satt ut av at jeg er midt oppi det han synger om. Både av tanken på at jeg kanskje en gang kommer til å kunne se tilbake på det, kanskje humre, kanskje savne. Men mest av alt blir jeg satt ut av tanken på at ting tar slutt, og selv om det jo egentlig er fint, å kunne se tilbake på ting, og at det er noen som skriver sanger om det, så må det være litt trist også, å ikke være oppi, men forbi, også er det bare litt sprøtt, at Odd synger om at det er lenge sia kvelds med knekkebrød og te akkurat nå, mens jeg spiser knekkebrød og drikker te og det er kveld i Sofies gate.

Odd Nordstoga – Livet under lupa

Fruktsalat

Jeg husker den gangen du hadde laga fruktsalat.

Du var hjemme og venta, du gleda deg til å servere, kysse.

Du visste vel egentlig, men fornekta.

Jeg lurer på, hvis Mad Men hadde vært litterær kanon, da, som nå,

om jeg ville sett at det var jeg som var Don Draper.

Og på om jeg fortsatt ville spist fruktsalaten.