For seint

Noen ganger er det litt kjipt å tenke på at det er for seint for seint for hva spør jeg deretter meg selv hva er det egentlig det er for seint for å gå ut på byen med paraplydrinker å spasere til kaffebrennis en søndag morgen og glo på hipsterbarnevognene å lese krim bake pepperkaker dra på sykkeltur er det sånn at alle de små hverdagsglimtene de man er så flink til å vare på og sette pris på når det er dem man bygger livet sitt rundt er dømt til å forsvinne når man endrer fokus jeg kjenner én som mener at vi egentlig bare kunne satt oss ned funnet oss en øy ei sandstrand og ei god bok for selv om vi vet er det likevel for seint å snu jorda er på vei utfor stupet og vi følger med den så hvorfor ikke bare nyte den tiden vi har likevel er han en av de jeg kjenner som gjør mest for andre for jorda og nyter minst jeg skulle bare så gjerne hatt den verdensdagboka eller det oraklet som kunne fortelle meg hvor mye jeg faktisk kan gjøre og hvor mye jeg kommer til å orke for hvis jeg likevel ender på kaffebrennis vil jeg gjerne nyte tiden min der fremfor å stirre tomt ut i lufta og tenke på at jeg sitter med trynet i en latte i stedet for å redde verden. Takk.

Tihi

For tiden har jeg kollokvie med ei super jente. Og i dag satt vi nå der, rundt bordet, fordypet i retorikk-, tekst- og kommunikasjonsanalyse. Vi tok for oss et tilfeldig leserinnlegg i et Morgenblad som lå slengt på bordet. Innholdet var i grunnen litt snodig, det kritiserte Morgenbladets kunnskap om salmeboka. Greit analyseeksempel, med andre ord. Hvor seriøse vi nå enn var, kunne vi ikke annet enn humre litt av innlegget.

Men var det ikke noe kjent med navnet på forfatteren?

Et kort besøk hos Google fikk oss begge til å sperre opp øynene, etterfulgt av en aldri så liten latterkrampe. Tror du ikke vi satt der og analyserte et leserinnlegg skrevet av en medstudent, og det på samme emne?! Tihi, han skulle likt og visst at vi satt og øvde oss på å argumentere for hvorfor hans argumenter slett ikke holdt vann.

Også salmeboka, da.

Nostalgitripp

Odd Nordstoga har kommet med et nytt album og kalt det "November".

I tillegg synger han at det er "lenge sia kvelds med knekkebrød og te", og jeg husker, igjen, hvorfor Odd pleier å bevege meg. Han pleier å synge om det som har vært, om studietida, om hybler og gitarer, om håpløse forelskelser og enda mer håpløse idéer.

Også gjør han det med en sånn varme, med en distanse som fortsatt er nær, men likevel langt nok unna til at han kan betrakte og fortelle med den innsikten han viser.

Jeg blir ofte litt satt ut av at jeg er midt oppi det han synger om. Både av tanken på at jeg kanskje en gang kommer til å kunne se tilbake på det, kanskje humre, kanskje savne. Men mest av alt blir jeg satt ut av tanken på at ting tar slutt, og selv om det jo egentlig er fint, å kunne se tilbake på ting, og at det er noen som skriver sanger om det, så må det være litt trist også, å ikke være oppi, men forbi, også er det bare litt sprøtt, at Odd synger om at det er lenge sia kvelds med knekkebrød og te akkurat nå, mens jeg spiser knekkebrød og drikker te og det er kveld i Sofies gate.

Odd Nordstoga – Livet under lupa

Fruktsalat

Jeg husker den gangen du hadde laga fruktsalat.

Du var hjemme og venta, du gleda deg til å servere, kysse.

Du visste vel egentlig, men fornekta.

Jeg lurer på, hvis Mad Men hadde vært litterær kanon, da, som nå,

om jeg ville sett at det var jeg som var Don Draper.

Og på om jeg fortsatt ville spist fruktsalaten.

London

Jeg satt og onanerte på en benk i Holland Park

jeg gjorde virkelig det

og det var latterlig barnslig

Men hvis alternativet var å sette fyr på undergrunnen

var det vel greiere å vise fingeren på denne måten

Melk

Du sa en gang at "du står der med en pakke melk",

og så begynte du å grine

Jeg husker det enda

så rar du var

Nå skjønner jeg jo at jeg ikke ante noen verdens ting

om hvordan det var å stå der, på et kjøkken

Være der for et annet menneske

i tykt og i tynt

Enda jeg var der

på det samme kjøkkenet

Mozart og morgenkaffe

Jeg har aldri eid en espressokanne før i år, men nå er det visst den som er friheten min.

Jeg vet akkurat hvordan den skal oppstå, dufte, konsumeres, nytes, espressoen min -

og det er det jeg gjør, nyter.

Hver morgen. Hvis jeg har tid, hvis jeg vil. Når jeg vil.

Mozart og morgenkaffe.

Da du spurte om jeg drakk kaffe, måtte jeg jo svare ja. Men det du ikke vet, er at espressokannen min er av den typen som lager én kopp. Ikke flere. Og når du sier at du gleder deg til espressoen som venter på deg, boblende, når du kommer ut av dusjen om morgenen, er det jeg som fnyser innvendig. Du kan jo ikke gå i dusjen mens du tilbereder espressoen! Hallo! Den må tas av plata rett før vannet er ferdig med å syde opp, for at smaken skal fanges der, i øyeblikket, på sitt aller beste.

Én kopp er det espressokannen min har å by på.

Og jeg tror ikke du ville likt Mozart heller.

Tilbake i Sofies gate

Det begynte med en reise.

Også slutta det.

Det begynte med tjue timer på nattbuss, søvn i øya og verdens tyngste koffert, på vei til et loft fullt med hjemmekjære tyskere. Det var bunnen av ei trapp, tuppen av noe gammelt, kanten av noe nytt.

Det fortsatte med alt.

sitte bak på sykkel i kort skjørt og ane fred og ingen fare, selv om syklisten kanskje egentlig trodde dere var på date

vite at det snødde der du kom fra, mens du fremdeles kunne gå i ballerinasko

høre tysk nittitallspop til morgenkaffen, siden det var det eneste de sendte på radioen

begynne å grine rett foran trynet på professoren som krevde og forventa før du rakk å snu deg rundt

høre på kineserne som snakka høyt og spanjolene som snakka fort

snuse på den ekte kulturarven for første gang

sykle hjem i morgengry etter time på time med dans og nattlige festmåltider

studere hardt

drite i å studere hardt

sitte på toget og se på alle de andre rare menneskene som også reiste med tog

være nær kjernen, selv om du ikke ante hva den var laget av

bli kjæreste med den forviste amerikaneren som stjal sykler og samla på katter,

som utfordra men som endte med å såre deg

drikke whisky og bade naken med den lettbeinte australieren som alltid lo høyest,

og som også endte med å såre deg

pugge grammatikk med iraneren

bo med usbekeren

røyke rullings med esteren

kverrulere med tyskeren

lytte

puste

absorbere

og alt det andre som kunne vært skrevet her

men som allerede er risset i et tak et annet sted

leve

Hver dag var jo bare en hverdag. De var hverdager, bare at de utspilte seg på steder du ikke hadde vært før, de var nye. Og alt det nye ble til opplevelser, som ble til tekster. Du skrev og skrev, skrev på bussen og på gata og på øvingsrommet og i parken, pennen, papiret og du, eller i natta, tankene og du, tekoppen og tastaturet.

Men kan det virkelig være sånn, at det bare er på reise du kan skrive? For du skrev om dem, hverdagene, du skildret og gjorde dem funklende og viktige. Det ble en slags underliggjøring, dette nye. Og det behøvde ikke å være det du så som var så spesielt, men øynene du så med.

Det er hverdager i Oslo også. Her er det også gatehjørner, mennesker, erfaringer. Utsikten fra vinduet i Fundstrasse, Hannover var egentlig ikke mer spennende enn den er i Sofies gate, Oslo. Men blikket har forandret seg, det har sløret seg til. Kanskje er det fordi du, hjemme, er nærmere og mer inne i selve erfaringene enn du var mens du var på reise. Det er lettere å skildre når du er på ukjent grunn, og hele tiden står utenfor og observerer samtidig som du opplever.

Alt er så nært her hjemme. Spørsmålet er om det er ikke er mulig å skrive om det nære også. Å utfordre deg selv, klarne blikket. Eller om det virkelig er sånn, at du må ut å reise for å kunne skrive igjen. Denne bloggen er et forsøk på å finne det ut.

Velkommen til Sofies gate.